gutta på Harahorn

Det er mandag og jeg sitter fjetret på kjøkkenet mitt etter eventyrdager på Harahorn, Hemsedal.

To av de fineste menn hadde bestemt seg for å bli hverandres, familie og venner hadde klatret til fjells.

Prest, musikere, kokker, vinkelner, hyggelig personell og beitende sauer løp til, betjente og sørget for fantastiske opplevelser for alle kroppens sanser.

Nye bekjentskaper ble stiftet. Venner møttes igjen etter alt fra timer til år. Atmosfæren var salig av kjærlighet, glede, omsorg og gode ønsker. Nesten så en singel mann fra Telemark ble forelsket bare av å være tildtede.

Fantastiske musikalske innslag, sanne & vakre ord, varme omfavnelser, blikk som møttes, hender som berørte hverandre – fint var det. Jeg tror jeg snakker for alle som var tilstede at vi var heldige og lykkelige som var blandt de utvalgte som fikk denne opplevelsen for livet.

Velsignet er jeg som kan kalle mange av disse menneskene for mine venner. I løpet av vielses sermonien ble dette diktet av Johannes Jørgensen fremført – dette rommer noe av det man fikk føle disse dagene i høyden;

At tro er at løfte sit blik

til de evige stjerner

og haabe mod Tvivl og vide mod Visdom

at skjult i de svimlende dybder

Vager der en, som vogter og værner

At tro er å føle en Afgrund

under sit liv og sit Virke – en

Afgrund af Mørke, en Afgrund af Lys,

et Dyb af Jubel, et Dyb av Gys –

og vandre i Hverdagens Gader

som i en højtidelig Kirke.

Johannes Jørgensen