Museflette 1 har byttet ut familienavnet «Fredriksen» med det megettsigende «2B». Alle tegninger og eiendeler blir signert med «Tuva 2B». At skole, lærerinne, klassekamerater og (til og med) logoped skulle bli så toneangivende og viktige for den lille kroppen hadde jeg ikke ventet. Fine folk som er konteksten i hennes hverdag, hun som er det fineste en pappa kan ha. Fruen og jeg selv er glad for dem, hver i sær.

I dag er det tid for skoleavslutning med opptreden og piknik. Musefletta gleder seg stort. Den samme yre gleden kan jeg ikke si bryter løs i mitt indre. Det hører med til historien at jeg faktisk deltok på forrige ukes dugnad på barneskolen, men jeg likte det dårlig. Det er noe med disse krampedagene med alle de perfekte foreldrene som byr meg i mot. Nå skal vi få det gnidd inn med hjemmebakte boller, paier, patasalater, grillspyd og flintstek.

Mødrene som har tatt med litt ekstra mat i tilfelle noen hadde glemt at det var mat i dag også. Fedrene som stiller med nypolert bil, klare for bilferien i en skinnende doning. Hvorfor hater jeg dette? Jo, det skal jeg fortelle deg – Fruen og jeg er elendige på denne banehalvdelen.
Vi kommer i hver vår skitne bil, 5 minutter bak skjema. Fruen med solbrillene på, mens hun avslutter et kundemøte på mobilen. Selv kommer jeg halsene med museflette 2 og en plastpose med karbisser til museflettene og en simpel salat fra ferskvaredisken på Meny.

Og det er ikke det at vi ikke kommer og ikke blir mette, men det er blikkene og viskingen som gjør meg paranoid. Og ja, jeg vet hva paranoid betyr – jeg er tross alt sjef på en forsterket psykosepost.

Da jeg satt på kontoret i dag tenkte jeg at slik skulle det ikke bli i dag! Men så måtte jeg i et møte og så…var jeg igjen 5 minutter bak skjema. Så derfor endte jeg opp med en plastpose fra Meny også i dag. Heldigvis kommuniserer vi med noen andre foresatte i 2B, og vi er tydeligvis ikke alene om slike følelser i en hektisk hverdag. Derfor har vi søkt hjelp, i hverandres tilkortkommenhet, og funnet ut at tilsammen er vi en perfekt familie. Vi lar oppgavene gå på rundgang og kommer i land sammen – takk til fine naboer!

Men så skjer det perfekte. Det skal være en lek og det er pappaene som skal til pers. Og er det noe jeg er bra på, så er det å være tilstede der jeg er. Som første frivillige heiv jeg meg rundt og meldte meg, til Museflettenes begeistring, og slik gikk det…

Hjemme igjen, trygt plassert foran TV og fotball-VM. Det er tid for oppsummering; jeg elsker det…på tross av den paranoide beredskapen og maten. Når museflettene spretter av lykke er det umulig å ikke elske det!