Først vil jeg beklage for at det har tatt noen dager siden siste oppdatering, men jeg har en unnskyldning! Jeg har vært 36 timer i Amsterdam, mens PC`n har vært i Skien. Som noen av dere har fått med dere så fusker jeg litt i musikkverdenen, når jeg ikke spiser, er mann, pappa, på sykehuset eller blogger. I helgen var jeg i Holland med koret jeg synger i, Oslo Gospel Choir (ogc). I følge arrangøren var dette korets (og da også min, siden jeg har vært med i koret i over 20 år) 153. konsert i Holland – applaus!!!
ogc`s facebook gruppe
En ting jeg synes er rart etter 20 år i koret, og med minimum 50 konserter i året, er at jeg kan telle på en hånd de måltidene vi har blitt servert som er hakket over middels. Majoriteten av måltidene kan ikke en gang karakteriseres som noe annet enn vomfyll. Med ett unntak. Det er en turné som skiller seg markant ut – og ja, det var det året vi hadde med oss Prinsessen… Da tok arrangørene seg sammen, brukte litt av overskuddet og serverte det beste de kunne skaffe frem. At prinsessen var et supert turnéfølge er det ingen tvil om. Hun sørget for god mat og drikke, fine hotell og ekstra mye folk i salen! Og ikke kun for å tekkes hennes manager vil jeg faktisk si, uten å lyve det grann – prinsesse M var ei finfin dame å turnére med !
Uansett pitsj…Takk for maten!’
Skal ikke klage mer over uviktige ting som musikalitet, nå dreier det seg om MAT. Og mat fikk vi også på denne turen, eller…
Det startet ikke så værst. Vi hadde en liten time på Gardermoen. Stemningen var som alltid finfin, når vi treffer hverandre etter en kor-pause. Folk klemmer, det er oppdatering på nyttig og unyttig om hverandre, noen skryter av at ei “ser smashing ut” med ny sveis, jeg konkluderer med at …….. har lagt på seg igjen, men først og fremst er vi er glad i hverandre og gir uttrykk for det.
Vi hadde en liten time til boarding – og da spiste noen av oss litt. Dette skulle vise seg å være det siste man kan kalle “måltid” på 36 timer. Utvalget på Gardermoen er ikke fantastisk, men håndpillede reker, kaviar og majones blir aldri helt feil, selv om brødet vitnet om bakeren hadde tatt pinseferie – da er det godt at det er mulig å skylle ned brødsmulene med et glass Sancerré. For å forsikre alle – slikt blir ikke betalt med “gospel-cash”
Da vi ankom Schiphol, Amsterdam, var sulten der igjen. Men før vi kom oss i bussen gikk jeg rett inn i Omlistranda-Camping`s dream shop – en CROCS flagship store, kunne det virkelig eksistere noe slikt?! At dette skulle være et frampek på hva jeg hadde i vente neste dag ante jeg ikke da.
Den lille havnebyen øst for Amsterdam hvor vi skulle overnatte hadde pinse-stengt. Løsningen var benser`n på hjørnet. Det minnet ikke lite på da jeg som 15-åring stoppet på bensinstasjonen med guttelaget fra Gulset Ishockeyklubb – 20 skubbende krek med lavt blodsukker og en stakkar bak kassa. Vi grabbet til oss det som var – og på en merkelig måte er det alltid like tilfredsstillende med slike innkjøp. Is, potetgull, sjokolade og brus – alle usunne ting er lov bare fordi man er på tur. I tillegg til de snopet sikret noen av oss seg en “plast-sandwich”. Vått brød, tørr salat, svett ost, seigt bacon og fet majones, og utrolig nok så smakte det…kanskje ikke godt, men uansett, det smakte.
Håpet på alle turer for meg er å få et godt måltid. Det klarer jeg fint å få til når jeg arrangerer egne turer. Når man er avhengig av Flamske arrangører slår det ikke alltid til. Da jeg ankom frokosten forsto jeg at smaksopplevelsene måtte jeg regne med å utsett til jeg kom hjem. Grei frokost, takket være kjøttpålegg og appelsin juice.
Fylt opp av smakløs low-carb`s var jeg klar til å øve før vi skulle synge for dagens publikum, 18 000 pinsevenner på camping-tur. Det er skjebnes ironi. Det er ikke det at jeg har få kjepphester, det er mer det at mine 2 største er følgende; 1) folk som camper har en skrue løs, og 2) man skal alltid spise god mat!
Og her var jeg altså med 18 000 karismatiske campinturister, fett-buljong til forrett og en uspiselig gryterett, fra gudene-vet-hvor, til hovedrett. Skulle dette være en øvelse i ydmykhet og en del av helliggjørelsen, eller var det ren og skjær uflaks?!
Jeg sier det rett ut; fett-buljongen ble ikke smakt på og gryteretten du ser på bildet er ikke min, men tilhører en noe mer ukristisk bass(sanger)-kollega.
Så var det tid for konsert! Selv om min skepsis til både maten og karismatiske campere var i ferd med å ødelegge dagen, så ble det ganske fint. Det er rart hva applaus fra over 18 000 folk – who ever they are – gjør med en avdanket lovsangsleder og GP-artist…Og som den våkne leser allerede har forstått – jeg kastet meg ut i lovsangen (og applausen) som en ekte karismatisk campingturist, men mett ble jeg ikke før jeg fant en Burger King på hjemveien…
