Dette innlegget her er tøft å skrive for meg. Ikke bare tøft, det er direkte pinlig. Pinlig at jeg ikke klarer å gjøre det som kreves av en kjøkkenets mann i møte med naturen, råvarene. Det er skrevet i skam. Skam over at jeg er så pinglete. Skam over at jeg er en del av et overflodssamfunn som tillater seg å kaste mat.
Hvorfor i all verden skriver jeg dette innlegget når det bare er forbundet med nederlag, pinlighet og skam? Fordi jeg må! Jeg har lovet meg selv at jeg skal være ærlig. Jeg har lovet meg selv å ikke holde noe skjult av det som skjer på mitt kjøkken. Alt skal deles, suksess og fiasko. Fredags ettermiddag var en FIASKO.
Jeg hadde skrevet introen til blogginnlegget om Havabbor, følgende var skrevet;

Denne fisken har jeg aldri hatt besøk av på mitt kjøkken før. Det har lenge vært en favoritt når jeg spiser på restaurant, men den har vært sjelden å se hos fiskehandleren jeg bruker – les; SAGA Matsenter, derfor har jeg til gode å tilberede den selv. Så kom dagen – sjefa i fiskedisken på SAGA ringte meg opp og sa at i morgen, altså i dag, hadde hun fått tak i havabbor. Jeg la til side alle mine matforberedelser og dro direkte til butikken etter jobb. Jeg gleder meg og takker damene på SAGA for super service, som alltid!

Kommualsjefen og kona er varslet at de bør være sultne – for i dag blir det pannestekt havabbor med pepperrot-beurre blanc, brekkbønner med røkt bacon og smørstekte potetskiver.

Så langt hadde alt gått veien. Kommunalsjefen var litt sliten og hadde plassert sine 200 cm i sjeselongen i vinterhagen. Frua og Kona satt og skravlet som vanlig, mens rosévinen gikk ned cl for cl. Selv sto jeg ved kjøkkenbenken foran 2 glinsende, perfekte havabbor. Det var tid for å skrape skjell, rense og filetere.
Jeg elsker fisk – ferdig tilberedt på tallerkenen. Jeg elsker ferdige rensede fiskefileter som jeg kan varmebehadle. Jeg elsker ikke å rense fisk, men nå var tiden kommet. Jeg gikk på med krum hals. Skjellene først. Jeg skrapte fisken ren. Det gikk fint, men jeg kjente på en lett kvalmende følelse. så var det av med hode. Jeg tok tak i fisken. Satt kniven ned og knekte til – gikk greit det også, selv om jeg nå begynte å tvile på om jeg ville være i stand til å spise denne fisken etter dette «blodbadet».

Nå var det kun å sprette buken åpen og fjerne invollene – som skrevet så gjort. Videre tok jeg tak i halefinnen. Satt kniven ned og fulgte ryggbenet opp mot der hode en gang hadde vært – og vips jeg sto med en ganske så perfekt filet i hendene. Problemet nå var at jeg hadde fullstendig satt magen i turbulens-modus. Kommunalsjefen som var klein da han kom hadde fått en akutt forværring av sin tilstand av å se på mitt ansiktsutrykk. Fruen sprang rundt kjøkkenøya og så fortvilet at den sorte granitt-kjøkkenbenken var full av fiskeskjell. Kona så på det hele med stor ro, mens hun humret over de tre andre sarte sjelene som sleit. Med ett fikk jeg nok. Tok frem 2 bæreposer og la dem i hverandre – så fiskehoder, involler, skrott og fileter i den forsterkede posen. Det var slutt på planen om min favorittfisk til kvelds. Det bare gikk ikke. Hvorfor er det slik med fisk og meg. Gi meg en dyreskrott – jeg kutter og parterer, og er like sulten. Men med fisk…

Kommunalsjefen reiste seg, takket og sjaget over plenen med sykesengen som mål. Fruen desinfiserte kjøkkenet. Jeg trakk frisk luft og vasket bort fiskelukta med en blanding av såpe og alle løsemidler jeg kunne oppdrive. Kona fikk en handleliste og kom tilbake med kveldens måltid – det eneste vi orket tanken på. Pasta, bacon, parmesan, fløte, tomater og friske urter.

Jeg hater dette innlegget. Jeg hater at jeg ikke har mer stein i magen. Jeg hater at jeg er av dem som må fiskehandleren gjøre jobben. Jeg hater at jeg kastet mat. Jeg hater at jeg ikke fikk spist denne vidunderlige skapningen. Jeg hater når kommunalsjefen er syk. Jeg ELSKER comforting pastaretter som trøster og setter magen i stand til neste fiskemiddag med ferdigrensede fiskefileter.
Her er grunnoppskriften til comfort-pasta – på fredag var det ingen fersk chorizo å oppdrive så jeg laget den med mengder røkt bacon – funket så fint at!