Jeg savner ofte venner og nattverk etter 10 år i Oslo. Samtidig må jeg si at det å bo på på landet (les;Skien) virkelig har sitt klare pre. I en by med 50 000+ blir det et tettere nettverk – på godt og vondt. Damene i kjøttdisken kjenner meg igjen, når jeg ringer til Service-senteret i kommunen slår de av en prat, Anja i blomsterbutikken har rosene klar hver fredag (ja, jeg er litt forutsigbar), når vinterdekkene må skiftes har Pelle dekkene klar – og over alt er det smil og en følelse av tilhørighet. For Museflettene og meg er det også spsielt fint å bo i nærheten av familie. Tante & onkel, søskenbarn og Farmor & farfar er aldri mer enn noen hundre meter unna. Ikke at vi løper dørene ned hos hverandre, men vissheten om at noen som er glad i en er et stenkast unna gir virkelig en god følelse.

Logistikk og hverdager går lettere opp når man har noen som kan hjelpe og som er tilgjengelige. Og så er det jo noen ekstra goder som kommer ekstra når farmor & farfar bor i nærheten. Dette kjente vi bokstavlig talt på kroppen i dag, eller i magen for å være mer presis.

Farmor & farfar kom inn døra mens museflette 1 og jeg satt å jobbet med matteleksene. Mine foresatte kjenner meg så godt at det første de ropte var; «vi skal ikke være her altså». Ja, jeg innrømmer det – når vi gjør lekser og jobber det er den eneste tiden på døgnet vi ikke har åpent hus.

Inn kom farfar samen med farmor. Farmor hadde sin første dag som pensjonist i dag, og den hadde hun fyllt med å virkelig være husmor. Brød & kaker var bakt, og eplene i hagen var blitt transformert til det herligste eplesyltetøy. Og når farmor har laget godsaker da regner det på museflettene.

Museflettene lyste opp, og delte gladelig ut klemmer til «gjestene». Fersk hjemmebakt «farmor-brød», eplekake og syltetøy – stille hva ønsker du mer?!

Slike hverdagshendelser er lykke i hverdagen. Museflettene sender en TAKK til farmor og farfar. Og jeg takker for kake til morgendagens «mannebarselgruppe»!